Ukategorisert

Blir vi til engler når vi dør?

Mange har kanskje en forestilling om at det å komme til himmelen er det samme som å bli en engel. Spesielt når små barn dør på tragisk vis, er det mange som sier noe som at «nå er hun en engel i himmelen». Er dette katolsk tro?

Nei, det er i beste fall et poetisk uttrykk. Mennesker og engler er to ulike typer vesener. Menneskets natur består av både legeme og ånd, mens engler bare er ånd. Man kan si at mens mennesker har en rasjonell ånd, er engler rasjonelle ånder.

Denne grunnleggende menneskenatur endres aldri, selv om menneskets sjel i døden skilles fra kroppen. For å være komplette vesener må vi også ha kroppen. Derfor er menneskets endelige skjebne å gjenforenes med sin forherligede kropp gjennom oppstandelsen på den siste dag, mens englenes endelige skjebne er å for alltid forbli i sin rent åndelige form.

I november er vi ekstra opptatt av de avdødes sjeler, og med Allehelgensaften rettes fort oppmerksomheten mot engler og demoner. Hva er disse åndsskapningene uten kropper? De er ikke utstrømninger av den guddommelige substans, men skapt av Gud som alt annet. Siden deres natur er å være bare ånd, beskriver vi best deres vesen ved å si noe om deres funksjon. Engel (gr. angelos) betyr rett og slett sendebud. De er Guds tjenere og bærer bud om hans åpenbaring. Fordi de «alltid har adgang til min himmelske Far» (Matt 18,10), gjør de «det Han sier så snart (de) hører hans røst» (Sal 103,20).

De overgår alle synlige skapninger i fullkommenhet og de er udødelige. Men de er ikke bare abstrakte ideer; de er personlige veneser med forstand og vilje. Dermed «ser» de Gud intuitivt slik han er. Sammen utgjør de den himmelske hærskare og hoff, hvor de lovpriser Gud ved hans trone og hjelper mennesker å oppnå deres frelse. Det siste blir mest tydelig når de opptrer som personlige skytsengler eller himmelske sendebud. Erkeenglene har høyest rang og gir bud om de viktigste ting, som Gabriel («Guds mann/helt») når han forberede Maria på Inkarnasjonen. Mikael («hvem er som Gud?») er kjent som Israels verneengel, himmelsk hærfører, Satans bekjemper og sykes vern. Det at hver person har en verneengel, henger sammen med at Gud vil at alle mennesker skal bli frelst.

Englene har altså en spesiell rolle i Guds frelsesplan; de er Guds subjekter og for det meste utenfor den menneskelige sfære. Men siden de har evne til å ta moralske valg (fornuft og fri vilje) er de også i stand til å synde. De falne englene som står i opposisjon til Guds vilje, kalles demoner eller onde ånder. Både gode og onde åndsvesener er begrenset til ytre påvirkning på mennesker: like lite som vi kan bli engler, kan vi bli demoner. Men vi kan velge hvilke krefter vi vil samarbeide med, og av og til trengs det guddommelig assistanse for å bli fri fra det ondes makt.

Men for å gå tilbake til spørsmålet, hva er det da som skjer med oss når vi dør? Enten kommer vi direkte til Guds salighet i himmelen, eller vi trenger litt mer klargjøring i skjærsilden, eller vi får oppfylt vår avvisning av Gud i helvete.   Det er et resultat av den umiddelbare dom som skjer når vi dør.

Det som er igjen av oss er vår sjel, altså vår personlighet, vilje, minner osv. Når sjelen kommer til himmelen skal vi se, forstå og elske Gud som han er. Vi kommer på linje med englene, som tilber og lovpriser i Guds nærvær.  Sånn sett har analogien noe for seg. Som Guds barn skal vi nyte udødeligheten og de himmelske gleder.  Der skal vi trenge inn i frelsens mysterier.  Men lykken er ikke fullkommen før vi også kan glede oss med våre kropper. Det vi venter på, er Jesu gjenkomst. Da skal alle de døde oppstå med både kropp og sjel. Det blir en siste, allmenn dom hvor alt mennesker har gjort opplyses av Kristus. Han skaper så en «ny himmel og en ny jord», hvor hele det materielle universet forvandles. De rettferdige blir herliggjort i legeme og sjel, og skal regjere for alltid med Kristus. Guds rike når sin fylde, og Gud blir «alt i alle».

Skrevet av diakon Josef.

Videre lesing: Katekismen # 1020-1060.