Ukategorisert

Rosenkransen

En introduksjon

Rosenkransen er en hjelp til å be. Den kan ha ulike utforminger og være helt enkel eller forseggjort, av billig eller dyrt materiale. Den består av et kors og en krans av perler. Kransen er delt i fem ledd. Leddene har ti perler, og mellom leddene er det én stor perle.

Ved korset ber vi trosbekjennelsen, på de store perlene Fader vår og på de små, Hill deg, Maria. Mens vi ber bønnene tenker vi på Jesus og Maria – på ting som hendte dem. Disse hendelsene kaller vi mysterier, og vi ber ti Hill deg, Maria for hvert mysterium.

Rosenkransbønnen hjelper oss til å bli bedre kjent med Jesus og Maria. Når vi ber bønnene og tenker på mysteriene, er vi sammen med dem. Da spiller det ingen rolle hvor vi er: i kirken eller hjemme, på bussen eller på tur. Uansett hvor vi er, kan vi ha rosenkransen i hånden eller i lommen. Hver gang vi ber den, vokser vennskapet vårt med Jesus og Maria.

Gledens mysterier

(bes gjerne på mandager og lørdager)

1. Engelens budskap til Maria (Luk 1,28-38)
2. Marias besøk hos Elisabeth (Luk 1,39-56)
3. Jesu Kristi fødsel (Luk 2,1-21)
4. Jesus blir båret frem i tempelet (Luk 2,22-38)
5. Jesus blir gjenfunnet i tempelet (Luk 2,41-52)

Lysets mysterier

(bes gjerne på torsdager)

1. Jesus døpes i Jordan (Matt 3, 13-17)
2. Jesus fremstår i bryllupet i Kana (Joh 2, 1-11)
3. Jesus forkynner Guds rike og kaller til omvendelse (Mark 1, 14-15)
4. Jesus forklares på berget (Luk 9, 28-36)
5. Jesu innstifter nattverden (Matt 26, 26-29)

Smertens mysterier

(bes gjerne på tirsdager og fredager)

1. Jesu dødsangst i Getsemane (Luk 22,39-44)
2. Jesus blir pisket (Joh 19,1)
3. Jesus blir tornekronet (Joh 19,2-3)
4. Jesus bærer sitt kors (Joh 19,17-24)
5. Jesus blir korsfestet og dør (Joh 19,25-37)

Herlighetens mysterier

(bes gjerne på onsdager og søndager)

1. Jesu oppstandelse fra de døde (Joh 20,1-10)
2. Jesu himmelferd (Apg 1,6-11)
3. Den hellige ånds komme (Apg 2,1-12)
4. Marias opptagelse i himmelen (Åp 12,1)
5. Marias kroning i himmelen (Åp 2,10b)

En skole i kristusetterfølgelse

(Utdrag av Maria Junttila Sammuts tekst til menighetsbladet i Tønsberg 3-2013 / katolsk.no)

Av og til sies det lettere ironisk at den katolske treenighet er tre og en halv; Fader, Sønn, Hellig Ånd og Jomfru Maria. Der finnes også historier om at Den hellige Treenighet blant mange katolikker forveksles med Den hellige familie; Jesus, Maria og Josef. Der er alltid en fare for at fokus ikke er rettet mot Gud som det burde være, men mot diverse avguder. Jeg vil likevel påstå at Jomfru Maria ikke er en av disse avgudene. De riktige avgudene er mer subtile enn henne. Faren er større for at vi plasserer oss selv i sentrum og gjør oss selv og våre behov til Gud. Maria har en viktig rolle i katolsk tro, og får hun den rollen som tilkommer henne, fører det til at vi alltid knyttes nærmere Gud selv, ikke til at vi fjerner oss fra Ham.

Wilfrid Stinissen sier i Maria i Bibelen og vårt liv: «Faren ved Maria-kulten ligger ikke i at man kunne elske henne for mye. På kjærlighetens område finnes det aldri «for mye», alltid står man i skyld (jf. Rom 13:8). Så lenge vi lar Maria være hva hun er, nemlig veien til Jesus, er det ingen fare for at hun skal innta en for stor plass i vårt liv.»

Invitasjon til kontemplasjon

Men rosenkransen er i sitt vesen en meditasjon. Dens form kan sies å være bønnekjedet som ting og ritualet som gjennomføres, men dens innhold er meditasjonen. Rosenkransen inneholder et element av mystisk bønn, en bønn som er oppslukt av Gud. Ikke av Gud slik Han først og fremst fortoner seg i sin høye himmel, men av Gud slik Han fortoner seg som menneske. Gledens mysterier betrakter Jesus som foster og barn, lysets mysterier (nye i forbindelse med rosenkransåret) betrakter Jesus som forkynner av Guds Rike på ulike vis, smertens mysterier kontemplerer Jesus slik Han er i sin dødsangst og død, mens herlighetens mysterier betrakter Ham som oppstanden. Rosenkransen er oppslukt av inkarnasjonen. Mens man fremsier de formelaktige bønnene som i seg selv fortoner seg mekanisk, åpnes en port inn i vår tros dypeste mysterium: Gud som er blitt menneske av kjærlighet til oss, som er død av kjærlighet til oss, som er oppstanden av kjærlighet til oss, og som av kjærlighet til oss gir oss del i sitt eget liv.

Kirken har alltid visst at man ikke kan skille ånd og materie, at Gud ikke bare kommuniserer med mennesker i Ånden. Kirken er høyst konkret og kjødelig, og samtidig Kristi mystiske legeme. Dette forholdet mellom konkret og åndelig kommer spesielt til uttrykk i Kristi reelle nærvær i nattverdelementene, og finnes over alt i katolsk tro. Rosenkransen hjelper en både å holde styr på alle de femti gangene man skal resitere Hill deg Maria, og leder til kontemplasjon av Kristus og møte med Ham.

Pave Paul VI skriver i Marialis Cultus: «Uten kontemplasjon er rosenkransen som et legeme uten sjel, og dens resitasjon risikerer å bli en mekanisk repetisjon av formler.»² Dette er mystikkens vesen. Den er oppslukt i Gud på en måte som langt overgår ord eller riter.

Rosenkransen som hjelp i Kristus-etterfølgelsen

Som kristne er vi kalt til å gå i Kristi fotspor, å ligne Jesus. Det er åpenbart at vi ikke er Gud, men vi er kalt til å bli ham lik. Det finnes flere teologer – særlig i Østkirken – som hevder at Gud ble menneske for at vi skulle ‘bli guder». Vi er kanskje litt for redde (og late?) til å tro at dette kan være sant og verdt å strebe etter, og resultatet blir at vi tar til takke med å ‘bare være menneske». Men det vi ofte kaller menneskelig (jf. «det er menneskelig å feile»), er ikke i egentlig forstand menneskelig. Vi undervurderer oss selv og tillater at vi bare lever en slags bedøvet tilværelse som heller ikke er sant menneskelig og rik på relasjoner med andre mennesker og med Gud. I følge katolsk lære er vi skapt til noe mer, til å overstige våre grenser, til å ta del i Guds liv.

I Johannes’ første brev står det: «Mine kjære, nå er vi Guds barn, og det er ennå ikke blitt åpenbart hva vi skal bli. Vi vet at når han åpenbarer seg, skal vi bli ham lik, for vi skal se ham som han er.» (1 Joh 3:2)

Kontemplasjon vil si å se for å forstå og se for å kjenne. I rosenkransen ser vi på Jesus, og vi ser på Ham og Hans liv med det blikk Maria har; et kontemplerende blikk, et blikk som undres og lengter, et blikk som elsker og søker å bli ett med det som blir sett. Maria hjelper oss i rosenkransbønnen til å rette vårt blikk på det viktigste i verdenshistorien: Gud som ble menneske av kjærlighet til menneskene. Og hun hjelper oss til å se Ham som Han er slik at vi i dypet kan bli Ham lik.

Slik er målet for all bønn, også rosenkransen, ikke følelsen av inderlighet eller ro, men forvandling av vårt vesen slik at vi kan bli Jesus lik og slik at vi kan lære sannheten å kjenne.

——–

1 Wilfrid Stinissen, Maria i Bibelen og vårt liv, St. Olav Forlag 1983, s. 97

2 ‘Marialis Cultus» Apostolic Exhortation for the Right Ordering and Development of Devotion to the Blessed Virgin Mary (engelsk utgave), Pave Paul VI, Roma February 2, 1974

3 Jf. Den katolske kirkes katekisme (KKK), paragraf 27