Sakramentene

Dåpens sakrament

I den katolske kirke blir de fleste døpt som barn, og foreldrene kan velger da ofte et navn som tidligere er båret av en helgen. I dåpen blir barnet gjenfødt som Guds barn og innlemmet i Kirken. Foreldrene velger en eller flere faddere som må være døpte kristne, minst en må være katolikk og fermet (katolsk konfirmert).

Er den nyfødte i livsfare, kan enhver døpt kristen foreta «nøddåp» med vann og med ordene: NN, jeg døper deg i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn.

I vår menighet døper vi som oftest på lørdagene. Iblant forekommer også dåp i forbindelse med messene. Foreldrene avtaler tidspunktet med en av prestene, og sammen forbereder de dåpen.

Fermingens sakrament – konfirmasjon

Fermingens sakrament meddeles normalt av biskopen til ungdom i 15-16 års alder (10. klasse). I fermingens sakrament fullbyrdes dåpens nåde, de unge styrkes med den Hellige Ånd og svarer selv ja til Guds kall, til å vitne om Kristus i ord og gjerning. Derved får de del i Kirkens apostoliske tjeneste.

Fermingens sakrament meddeles også når en voksen tas opp i Den katolske kirke.

Eukaristiens sakrament – kommunionen

Den hellige kommunion fullender den kristne innvielse ved at man sammen med menigheten tar del i Herrens offer. Den katolske kirke anbefaler sterkt at de troende mottar kommunion hver gang de er i messe.

Enhver som ikke kan komme til kirken på grunn av sykdom, alderdom, fengselsopphold eller lignende, kan få motta Den hellige kommunion der de befinner seg. Både prest, diakon, kirkelig assistent eller et familiemedlem kan bringe kommunionen. Dette avtales med sognepresten.

Ekteskapets sakrament

Ved ektevielse er det ektefellene selv som meddeler hverandre sakramentet, idet de lover hverandre trofasthet og kjærlighet for livet. Presten stadfester og gir Guds velsignelse til ekteskapet.

I Norge er en kirkelig vielse gyldig for staten, idet de fleste prester er vigselsmenn oppnevnt av staten ved fylkesmannen.

Katolikker som vil inngå ekteskap må kontakte en av prestene i god tid før bryllupet. Sammen med ham fastsettes dato og tidspunkt for vielsen. Presten har flere samtaler med brudeparet for ekteskapsprøving og forberedelse av vielsen.

Brudefolkene må ha med:

  • Dåpsattest (katolikker må skaffe seg en dåpsattest som ikke er eldre enn seks måneder, utskrevet fra den menighet hvor de ble døpt)
  • Bostedsbevis fra folkeregisteret
  • Attest om at de ikke er gift tidligere
  • Om man er gift borgerlig og ønsker å få en kirkelig bekreftelse, må man fremlegge borgerlig vielsesattest

Ved ekteskap mellom en katolikk og en ikke-katolikk, ønsker Kirken å sikre at den katolske part skal ha frihet til å leve sin tro og oppdra eventuelle barn i den katolske tro. Før ekteskapet inngås, avlegger den katolske part et løfte om dette. Den ikke-katolske part skal informeres om løftet.

Brudeparet må erklære overfor presten at;

  • de gifter seg med hverandre frivillig og uten tvang
  • de vil være gift med hverandre livet ut
  • de vil ta imot de barn Gud måtte skjenke dem

Disse løfter avlegges under brudevielsen før selve ekteskapsløftene avlegges.

Dispensasjon må innhentes fra biskopen gjennom presten for å inngå ekteskap i nærvær av en annen enn en katolsk prest eller diakon, f. eks. for en luthersk prest. Det samme gjelder ved ekteskap mellom en katolikk og en ikke-døpt. Ved ekteskap mellom en katolikk og en ikke-katolsk døpt kristen, er det sognepresten som gir tillatelse til katolsk vielse.

Kirken kan ikke stadfeste et ekteskap hvor en av partene er fraskilt, med mindre det første ekteskapet er annullert (erklært ugyldig) av en kirkelig domstol. Katolikker som ønsker å få klarlagt om deres ekteskap var gyldig inngått, kan henvende seg til Tribunalet i Oslo Katolske Bispedømme.

Forsoningens sakrament – skriftemålet

I skriftemålet vender man seg til Gud med anger, syndsbekjennelse, forsett om å gjøre godt igjen og vilje til å gjøre bot. I den senere tid har man tonet ned botens betydning som straff og lagt mer vekt på forsoning.

Et grunnleggende trekk ved skriftemålet er selvransakelsen som går forut for sakramentet.

Presten gir absolusjonen. Derved er man helbredet for sin synd, og forsonet med Gud og med Kirken.

For mange kan skriftemålet ha stor psykologisk verdi også som en mental terapi. Prestens oppgave er ikke først og fremst å gi psykologisk hjelp, men å formidle en hellig handling. At forsoningens sakrament kan ha en slik forløsende og frigjørende virkning, skal man glede seg over.

Tid for skriftemål avtales med en av prestene. I advents- og fastetiden er det flere tilbud om botsandakter og fast oppsatte skriftetider.

Sykesalvingens sakrament

Ved sykesalvingens sakrament viser Gud gjennom kirkens salving sin omsorg for og støtte til syke og eldre mennesker. I sykesalvingen får de troende et sakrament som lindrer eksistensiell smerte og styrker dem i kamp mot sykdom. Dette sakrament kan også hjelpe til en fredfull død. Det er viktig å være klar over at sykesalvingen ikke er beregnet på døende. Når man er alvorlig syk, eller står foran en alvorlig operasjon, befinner seg i en mental krise eller lignende, er sykesalvingen et sterkt tegn på at selv det mest engstelige og ensomme menneske ikke er alene. Vi er alltid under Guds omsorg og omsluttet av hele Kirkens forbønn.

De som ønsker å motta sykesalvingen, eller deres pårørende, kan kontakte en av prestene eller sognekontoret.

I St. Svithun kan man motta sykesalvingens sakrament i forbindelse med et av møtene i eldretreffet, vanligvis om høsten.

Ordinasjonens sakrament

Hvis noen går med tanker om å bli prest, diakon, ordensøster eller ordensbror, kan man snakke om kall med sin egen skriftefar eller religionslærer. Kirken trenger kall. Dessuten skal alle vite at vår menighet ber for preste- og ordenskall, både for dem som forbereder seg og for dem som allerede er i tjeneste.

Begravelse og requiemmesse (messe for avdøde)

Når man venter et dødsfall i familien bør man kontakte en av prestene tidlig i sykeperioden. De vil gjerne komme for å hjelpe den døende og de nærmest pårørende. Efter at døden har inntrått, kan det holdes en båreandakt. Deretter kan man drøfte med presten hva som er mest passende, en requiem-messe i kirken eller et enklere rituale for begravelse eller kremasjon.

Tidspunktet for alt dette må fastsettes i samråd med prest, begravelsesbyrå og kirkeverge. Dersom det kun skal feires requiemmesse, avtales dette med presten.

St. Svithun menighet har egen gravplass på Eiganes kirkegård, men vanligvis blir man tildelt plass på den kirkegården som ligger nærmest den avdødes bosted.

I kirkens inngangsparti minnes menigheten sine avdøde ved å henge opp små trekors med avdødes navn. Korsene henger oppe i ett år for at alle skal kunne minnes sine kjære som er gått forut inn i den evige hvile.