Nyhet

Smak og se at Herren er god

Fra søndagsbladet 5. søndag i påsketiden:

Jeg vet ikke hva du tenker på når du hører ordet spiritualitet. Selve ordet spirit, ånd, peker på at mennesket har en sjel. Det er sjelen som gir form til materien, som gjør oss levende. Den organiserer ikke bare kroppen til et menneske, men aktualiserer sitt potensiale og manifesterer seg selv gjennom denne kroppen. Dere kjenner sikkert idrettens motto: «En sunn sjel i et sunt legeme». Men hvor mange er det ikke som forsøker ta vare på kroppen, men som forsømmer hvordan det står til med sjelen? Når tok du sist sjelen din med på en treningsøkt? Hvor er treningssenteret? Sjelen vår, som er ånd, er skapt for de åndelige ting. Som Augustin sier: min sjel er urolig inntil den finner hvile hos deg, min Gud.

På norsk kan åndelighet eller åndsliv, både handle om noe religiøst og noe kulturelt, altså tankeliv, kunst og kultur, vi snakker for eksempel om åndsverk. Det å være spirituell betyr ifølge ordboken å være full av liv, åndfull, men også noe fengslende eller vittig, litt latterlig. Det spirituelle er altså det motsatte av kjedelig. Det burde være en god beskrivelse av vårt trosliv. Vår spiritualitet er rett og slett det som gjør kristenlivet levende! Ikke hør på dem som snakker om åndelighet som noe luftig og svevende som ikke lar seg fange av dogmatiske religioner. Men kristen spiritualitet er realistisk; det er et autentisk trosliv hvor det guddommelige er noe reelt og livgivende i vår hverdag.

Mennesket er skapt for å søke Gud, sannheten, lykken. Men vi får det ikke helt til. Vi trenger Guds nåde og relasjon for å forvandles til hans likhet. I det sakramentale liv møter den menneskelige natur Guds nåde. Vi må være koblet på kilden for å ha liv. Vi må rydde bort det som forhindrer at vi ser Gud, at vi hører Gud. Profeten Elia lærte oss at Herren ikke er i fyrverkeriet og spetakkelet, men i stillheten (les 1. Kongebok 18-19!).

Jeg skriver dette mens jeg gjør meg klar til å dra på retretten som forbereder prestevielsen. I løpet av 6 års formasjon, må jeg si at det er stundene på retrett som er det mest verdifulle. Det er i stillheten man går dypere inn i seg selv og sitt forhold til Gud. Der, forbi mørket, er det Gud venter som en brennende kjærlighetsflamme.

Jeg håper dette nummerets vektlegging på det åndelige kan være til inspirasjon. Hvis du ønsker et levende trosliv, at det skal ha en sjel, er det ingen vei utenom å legge ut på dypet. Er det pretensiøst å tro man kan kjenne Gud? Nei, mystikken er den naturlige progresjonen i et normalt, nådefylt liv. Det er kronen på verket og nytelsen av de åpenbarte mysterier. Det er begynnelsen på det evige liv!

Fortsatt god påsketid!
diakon Josef

Hva kjennetegner kristen spiritualitet?

Spiritualitet er den grenen av teologien som forener dogmatikk og moral, og studerer vekst, utvikling og forvandling i mennesket gjennom Kristi nåde, fra dåp til det endelige mål for mennesket, som er det salige syn av den Treenige Gud i himmelen.

Når vi betrakter Gud og hans åpenbaring, handler det om den gaven at Gud elsker menneskeheten, at han åpenbarer sannheten om den guddommelige natur, og frelsens gave. Troen gir oss inspirert kunnskap om: (1) Gud, (2) den menneskelige person, (3) meningen med livet og skapelsen. Det kan egentlig aldri være en motsetning mellom tro og fornuft, for det er den samme Gud som åpenbarer mysteriene om seg selv, og opplyser menneskenes fornuft. Troens lys er det som gjør fornuftens lys komplett.

Vi kan identifisere fire sentrale elementer ved kristen spiritualitet:

  1. Kristosentrisk. Har sine røtter og fokus på Jesu liv, lære, død og oppstandelse.
  2. Trinitær. Jesus viser veien til Gud, som er Fader, Sønn og Ånd.
  3. Bibelsk. Den kristne tradisjonen springer ut fra de hellige skrifter i GT og NT.
  4. Kirkelig. Leves ut i fellesskapet som utgjør Kristi kropp, og som bobler over i samfunnet.

De første kristne var preget av å følge Kristus veldig tett. I tiden med forfølgelse er det sterke vitnesbyrd om martyrer, som ga sitt liv for troen. De fulgte ikke bare Jesus til korset, men også ut i ørkenen. Han trakk ofte ut til et stille sted før viktige begivenheter. Ørkenteologien viser også kontinuitet mellom GT og NT. Det var i ørkenen at israelsfolket fikk et fornyet hjerte, aksepterte Gud som Herren og la om sin livsførsel. Både for Israelsfolket og for Jesus, var tiden i ørkenen en prøvelse, det var en mulighet til å bevise lydighet til Gud og ta i mot sitt kall. Nesten alle former for kristen spiritualitet har ørkenfedrene som fundament. Disse eremittene og asketer levde ut evangeliet på en radikal måte. Mange begynte å leve for himmelen ved å gi avkall på det jordiske.

De søkte først og fremst å rense hjertet fra alt det som forstyrrer oss fra å sanse Gud. Vi kan tenke på saligprisningen: Salige er de rene av hjertet, for de skal se Gud. Et annet mål er å skjelne om kilden til våre tanker er Gud, djevelen eller oss selv. Derfor blir det viktig å leve et balansert liv, for vi vet at ting som tilsynelatende er tiltrekkende ikke nødvendigvis er et objektivt gode. Det er også mulig å søke det gode med gale hensikter, eller ved en overdrivelse som forstyrrer de andre pliktene Gud kaller oss til.

Vi kan alle finne vår ørken i stillheten. Ikke for å flykte fra virkeligheten, men for å omfavne den. For å forstå at vår rikdom er i Gud, og at vi er avhengig av ham. Vi utfordres til å gå dypere inn i mysteriet. Da blir vi lydhøre for hva Gud har på hjertet.

Retrett – hvorfor det?

Astrid Nitter Engen

Jeg stod utenfor Lunden kloster, pur ung og lovet at selv om jeg ikke skulle gå i kloster skulle stillheten følge meg. Det ble mange år med barn og arbeid som krevde et helt annet tempo enn stillhet og bønn. Men helt fra mine barneår har det vært en kime og en lengsel etter å forstå mer av meg selv og Gud. Når jeg var mest ensom og alene var det Jesus jeg snakket med, var det min tidligste bønn? Livserfaringene kom på rekke og rad, gleden, undringen, lengselen, sorgen, ropet og til tider fortvilelsen. Til tider levde jeg og kirken ved siden av hverandre, det var liksom ingen forbindelse uten alle pliktene, kravene og forventningene. Hvor var jeg mest meg selv, hvor kunne min lengsel komme til uttrykk.

En dag begynte jeg å lete igjen, hvor fantes stillheten, bønnen, retretter, pilegrimsvandringer etc. Til min undring fant jeg mer av det jeg søkte i protestantiske miljøer enn i min egen kirke inn til jeg oppdaget urkirkens praksis inn til det indre kristne livet. Og hvor jeg nå har oppdaget at kirken kan peke på et mangfold og gi meg et speil for mitt indre og ytre liv. Stillheten ropte meg til oppmerksomhet, Gud i alt og alle, hvor mitt kristne liv kunne få vekst gjennom impulser i naturen og kirkens levde liv.  Mange av oss har lengtet etter etablering av et kloster i Stavangerområdet. Vi har røtter og kimer fra en gammel katolsk praksis på Utstein kloster. Utstein pilegrimsgard tilrettelegger for stillhet og retretter i naturskjønne omgivelser hvor også to av våre trosfeller sitter i styret. Vi inviteres til å oppleve enhet i stillhet og bønn.

Jeg oppfordrer menigheten i Stavanger til å delta i fellesskapet slik at vi sammen kan vokse i Kristi kjærlighet og fred. 15 -17 juni kommer br. Simon og holder katolsk retrett, du er hjertelig velkommen!

Retretten inviterer til et studie av utdrag av 1. Mosebok, der vi dybdeleser livsløpet til Jakob, sønn av Isak. Samlingene under retretten blir en form for «lectio divina», en langsom lesning av bibelen, der vi leser våre egne liv i lys av knyttet til temaene sannhet, sårbarhet og rom for gudserfaring og levd liv i alle livets dimensjoner.

Haavar Simon Nilsen er ordensbror i Dominikanerordenen, (siden 2005) og er utdannet tømrer, landskapsarkitekt og teolog. Mange kjenner han fra avisspaltene som samfunnsengasjert og dialogrettet, med søken etter troens forankring i levd liv. 

Sted: Utstein Pilgrimsgard
Tid: fredag 15.juni- søndag 17. juni
Påmeldingfrist: 7. mai på utsteinpilegrimsgard.no
Pris: kr 1200-2500 (ulike overnattingsalternativer)
Arrangører: Katolsk forum og Utstein pilegrimsgard