Nyhet

Preken søndag 26.04

Kjære brødre og søstre: scenen fra evangeliet vi har hørt er veldig vakker og veldig rik. Jeg vil bare komme med tre kommentarer.

For det første, viser Lukas i fortellingen at begge mennene som går til Emmaus er “så bedrøvet opp” og etterpå deler de sin skuffelse over Jesus: “vi hadde håpet at han var den som skulle befri Israel”. De forlater Jerusalem, føler seg motløse og desillusjonerte fordi Jesu historien tok slutt på den verste måten. Hva gjør vi når vi har bekymringer, frykt, skuffelser eller desillusjoner? Da har vi behovet for å dele disse følelsene med noen som vi stoler på: å fortelle hva som har skjedd, snakke med de om det; fordi vi trenger å finne grunner, trøst og håp med noen som er i stand til å lytte.

Og slik gjør disse to mennene. Og det gjør vi også i denne tiden med frykt, bekymringer og mørke forventninger: vi må også dele med noen som lytter til oss og hjelper oss med å sette ting i orden og i perspektiv, for å forhindre at vi blir mer redde enn nødvendig, eller bekymre oss mer enn situasjonen fortjener.

Men dette er ikke det viktigste i dagens tekst: den mest verdifulle og vakreste delen er at “Jesus kom og slo følge med dem”, og selv om “de ikke kjente ham igjen”, stiller Jesus spørsmål til dem, Jesus lytter til dem og til slutt, snakker Jesus med dem.

Kjære brødre og søstre: slik er det i dag. Selv om det noen ganger kan virker som om Han ikke er der, med oss, er Jesus ved vår side, veldig nær oss og han spør og lytter og snakker til oss. Dette er en mystisk tilstedeværelse,: “det var noe som bandt for øynene deres, så de ikke kjente ham igjen”. Men Han er der, og med ordene sine endrer han fullstendig disiplenes humør. Han er der: levende, til stede, spør Han, Han lytter og Han snakker og gir mening til det vi lever eller lider.

For det andre, har det alltid blitt sagt at denne vakre teksten fra Lukas snakker om Jesu nærvær i eukaristien. Det er ingen tvil om at det gjenspeiler den overraskede opplevelsen fra de tidlige kristne samfunn som møtte den oppstandne Jesus selv etter hans Himmelfart.

De første disiplene, etter at de så Jesus stige opp til himmelen, som Apostlenes Gjerninger sier, “de stirret mot himmelen mens han dro bort”, men egentlig hadde ikke Jesus dratt bort, men heller forvandlet sitt nærvær. Nå kunne de finne ham i Bibelen, som fortellingen viser oss: “Og så begynte han å forklare dem, helt fra Mosebøkene av og fremføre gjennom alle profetene, alt hva Skriften lærte om ham”. Det Gamle Testamente snakker om Jesus og i Det Nye Testamentet snakker Jesus til oss og forklarer det Gamle.

Men Jesus er også til stede i Eukaristien: de to mennene kjente ham igjen da Jesus “tok brødet, velsignet det, brøt det og gav dem. Da fikk de sine øyne åpnet, og de kjente ham igjen”.

Imidlertid, ifølge vår fortelling, er ikke Jesus bare i Bibelen og i eukaristien, men han er allerede der mens han vandrer sammen med dem til Emmaus, slik jeg nevnte tidligere. Det var ingen tilfeldighet at den tidlige kirken ble kalt: “veien”. Derfor er Jesus med oss ​​på livets vei, selv om vi ikke er klar over hans tilstedeværelse fordi “det var noe som bandt for” øynene vår. Men Jesus er der.

Og det er dette som skjer hver uke. Vi vandrer hver uke, det vil si at vi lever i vår familie, i jobbene våre, med vennene våre, vi krangler, vi finner sammen igjen, vi strever, vi bekymrer oss, vi hviler og begynner å vandre igjen. Og Jesus er alltid der; Han er alltid på vår side. Han er der med en tilstedeværelse som ikke pålegger, ikke overvelder, som snakker med en rolig stemme, spør, forklarer, irettesetter og også kommanderer. Og hver uke, etter å ha gått sammen med oss, sitter Jesus ved bordet og bryter brødet for oss. Man kan si: hvor heldige de to mennene var. Vel, vi er like heldige som de var: Jesus vandrer med oss ​​i løpet av hele uken og på søndag sitter han med oss ​​for å dele brødet.

Denne teksten som snakker om Eukaristien gjør at vi mer ivrig ser frem til å samles for å feire her, i kirken vår, møtet med Jesus i den hellige Messe.

Til slutt hjelper denne teksten utvilsomt oss til å gjenkjenne den oppstandne Jesus tilstedeværelse i livene våre, spesielt i Guds ord og i eukaristien. Det er et sentralt poeng i denne forstand: begge menn anerkjenner Herrens nærvær etter at han har delt veien, etter at han har spist med dem og etter at Jesus forsvinner fra deres nærvær. Så stiller de seg selv dette vakre spørsmålet: “Brant det ikke i hjertene våre, da han gikk der og talte til oss på veien og forklarte Skriftene for oss?”

Alt dette viser oss noe viktig: Jesu nærvær etterlater spor i hjertene våre. Han snakker til oss, vandrer med oss ​​og inspirerer vår tro; men vi legger kanskje ikke merke til det akkurat i det øyeblikket. Hans innflytelse avslører følelser i hjertene våres etter at han har gått bort: hvis vi har tatt en beslutning, hvis vi har opplevd vanskelige situasjoner og så i hjertet vårt hatt en følelse av fred, glede og håp, så har Jesus vært der hos oss.

Vår tro forsikrer oss om at Jesus er til stede i livene våre, at han går og vandrer med oss, at han snakker til oss. Måtte vi få den åndelige følsomhet til å kunne gjenkjenne ham, å skille stemmen hans og å holde ilden Jesus har tent i hjertene våre brennende.