St. Svithuns kirke er vigslet til den hellige Svithun, født ca. 797 i kongedømmet Wessex (Vest-saxernes land) i Syd-England. Han ble en meget berømt biskop i bispedømmet Winchester og hadde ry for å være en from og ydmyk mann som av sine samtidige ble betraktet som hellig. Biskopen var kongens fortrolige rådgiver og åndelige veileder. Etter bare ti år i bispestolen døde han den 2. juli i året 862. Etter eget ønske ble han begravet i skyggen av den gamle katedralen. Da en ny kirke ble reist hundre år senere, fikk hans jordiske levninger plass i et gyllent skrin (15. juli 971), og pilegrimer strømmet i tusentall til Winchester for å ære St. Svithun og be om helgenens forbønn. I år 1093 ble så det gylne skrinet overført til den enorme katedralen som ble innviet det året.

Vestlandet ble kristnet på slutten av 900-tallet. Vikingene hadde kontakt med England, og irske munker misjonerte i Norge. Den første kirken i Norge ble bygget på Moster år 995. Stavanger Domkirke ble påbegynt i året 1125 av biskop Reinald fra Winchester, og vigslet til Treenigheten. Men ettersom kirken fikk relikvier av St. Svithun, kalte man den St. Svithuns kirke. Byggingen av domkirken i Stavanger ble delvis finansiert av gaver fra Sigurd Jorsalfar. Biskop Reinald var selv benediktinermunk fra klosteret i Winchester, og ble biskop i Stavanger så tidlig som i 1125. Vi kan derfor trygt si at byen har sin ærverdige kirkehistorie direkte knyttet til selve kristenhetens pulserende kultursentrum i samtiden.

Mange av Stavangers stedsnavn har tilknytning til middelalderens katolske kirke. For eksempel har Brødregata navn etter gråbrødrene (fransiskanerne) som hadde konvent her. Kannik er betegnelsen på de geistlige medlemmene i domkapitlet (kanonikerne), som hadde avlagt augustinerordenens løfter og som hadde sitt konvent i området. Augustinerkonventet ble senere overtatt av St. Olavsklosteret som vi kjenner igjen i St. Olavskvartalet. Kongsgården Utstein kom på Augustinerordenens hender ca. år 1265 og ble etterhvert et mektig senter for kristendommen.

Etter reformasjonen i 1537 ble katolisismen forbudt i Norge, og det skulle ta mer enn 300 år før forbudet ble opphevet. Relikvieskrin og andre kostbarheter ble fraktet til Danmark. Mye gikk tapt på veien, bl.a. relikvieskrinet fra Stavanger Domkirke.

Den moderne tid

Den første, lille katolske kirken etter reformasjonen ble bygget på Løkkeveien/Dronningens-gate. Kirken og sykehuset tvers over gaten ble innviet 13. mars 1898. Fra 1902 til 1973 drev den norske St. Franciskus Xaveriussøstrenes kongregasjon sykehuset. Senere fortsatte den lille kommuniteten å bo i byen og hjalp til med annet arbeide i menigheten. Søstrene drev barnehage, holdt kirken i orden, besøkte syke og gamle. Sommeren 1996 flyttet den siste nonnen fra Stavanger, og et kjent og kjært trekk i bybildet forsvant.

Vekst

Inntil 70-årene talte menigheten ganske få medlemmer, men ved oljealderens innmarsj strømmet utenlandsk personell hit til Stavanger, og katolikkene blant dem til St. Svithuns kirke. Siden den gang har også mange flyktninger fra ulike land sluttet seg til vår katolske menighet.

Året 1993 ble et merkeår i menighetens historie. Den 18. april, søndag etter påske, ble det feiret katolsk messe i Stavanger Domkirke. Messen var et ledd i feiringen av 150-års jubileet for Den katolske kirkes tilbakevenden til Norge etter Reformasjonen i 1537. Tilfeldigvis ble denne messe feiret nøyaktig 900 år etter innvielsen av St. Svithuns katedral i Winchester. Stavanger Domkirke var fyllt til trengsel. Siden den gang har menigheten flere ganger fått feire messe i kirken som i sin tid ble vigslet til Treenigheten og St. Svithun. Den økumeniske velvilje fra våre lutherske venner er meget stor. En gjensidig respekt har erstattet tidligere generasjoners fordommer og mistro.